LIVET UTENFOR BOKSEN

Filosofering og tilfeldig tankespinn om alt og ingenting, om universet, om meningen med livet og hvordan finne fram i en verden du ikke helt føler deg hjemme i...

Søk
  • Livetutenforboksen

Mitt aller første blogginnlegg...

Oppdatert: 5. okt. 2018


Er det en ting jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre, så er det blogging. Jeg har aldri helt skjønt hvordan mennesker klarer å eksponere seg selv på den måten, og jeg har selv alltid kjent på et sterkt behov for å være usynlig, på alle mulige måter. Men nå sitter jeg altså her. Med veldig mye på hjertet, med mange tanker jeg så desperat trenger å dele med noe mer enn sidene i dagboka mi... Det er pussig hvordan noe du på et tidspunkt i livet ikke klarer å finne et gram fristende plutselig endrer form og farge og ender opp med å bli noe du virkelig ønsker å gjøre... Men nok om det, jeg kommer tidsnok tilbake til tankespinnet mitt. Det første først! Hvem er jeg? Det er et spørsmål jeg ofte lurer på selv innimellom.



Foto: Anette Marie Antonsen (www.anettemarie.no)

Jeg kan starte med det jeg vet: Jeg heter Kristina. Jeg er 29 år og 8 måneder (ikke 30 riktig enda!!). Jeg bor i Tromsø for øyeblikket, men er født i Drammen og oppvokst i Vesterålen. Jeg har studert noe jeg ikke egentlig er så interessert i i alt for mange år, og har en doktorgrad i noe så lite nyttig som spansk språkvitenskap. Jeg har nettopp begynt i ny jobb, som ungdomsskolelærer, og trives så langt med et litt mer sosialt og inkluderende miljø enn det jeg er vant med fra 4 år som ansatt ved et universitet. Hjertet mitt forteller meg likevel at dette heller ikke er helt rett plass for meg i lengden. Jeg liker kaffe kokt på bål. Jeg liker å spise Real turmat med votter på i minusgrader. Jeg liker å sovne til lyden av naturen utenfor teltet mitt. Jeg liker å våkne til den. Jeg liker å gå alene i skogen, og jeg liker å lytte til bølgene i fjæra. Jeg liker snøen. Jeg liker å kjøre flaut sakte på ski, i urørt puddersnø eller preparerte bakker lagd for barn. Jeg liker å synge, men kun når jeg er helt alene. Jeg har en pappa, som er fantastisk på sin helt egne rare måte og som betyr så mye for meg at jeg nesten ikke holder ut. Jeg har verdens beste mamma, som er med meg hver eneste dag, men på en smertefullt usynlig måte. Hun var min aller beste venn, min livbøye og min største støttespiller i 28 år. Hun vant utallige mange kamper mot den helvetes kreften i nesten 3 år, fram til 25. juni 2017 klokka 03.08, men da var det nok. Jeg hater kreft. Med brennende lidenskap. Jeg har angst, som ofte er så svak at jeg nesten ikke merker den, men som andre ganger er så dominerende at jeg ikke klarer å puste. Den setter seg i telefonen min og forteller meg at hver eneste lyd og varsel som kommer fra den er en beskjed om at noen jeg er glad i har forlatt oss. Den setter seg framfor døra mi, og insisterer på at verden utenfor er et farlig sted, at de fleste mennesker egentlig drømmer om en verden uten meg. Den setter seg på skuldra mi, og overbeviser meg om at jeg er ubrukelig når jeg står framfor ungdomsskoleelever og leker lærer. Jeg lever med den, jeg er i førersetet. Mesteparten av tiden.


Jeg vet også at jeg ikke føler meg helt hjemme i samfunnet jeg lever i. Ensomheten kommer og biter meg i nakken innimellom. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som gjør at jeg ikke finner min plass her i verden, men på grunn av et eller annet ukjent noe, føler jeg meg annerledes. Derav motivasjonen for denne bloggen. Føler jeg det på denne måten, er det sikkert andre som også gjør det, for på en herlig befriende måte er vi jo alle sammen egentlig ganske like, selv om mange av oss paradoksalt nok føler oss annerledes. Jeg er ikke unik, på noen som helst måte. Jeg vil skrive om kaoset mitt, og på den måten lære å like det. For det er dette kaoset som er meg. Jeg vil skrive om mine grublerier om verdenen vi lever i og om universet vi er en del av. Jeg vil skrive om å finne fram i en virkelighet man kanskje ikke helt kjenner seg igjen i. Jeg vil være enda en motvekt til blankpolerte Instagram-liv og Facebook-vennlige fasader. Jeg vil snakke om oss som ikke finner noen samfunns-bokser å passe inn i. Det blir heldigvis mer og mer åpenhet om livets mindre perfekte sider, men vi får aldri nok av det. ALT må snakkes ihjel. Så jeg håper mitt tankespinn kan bidra til akkurat det, og jeg håper jeg klarer å inspirere i hvert fall en person i prosessen. Jeg vil akseptere meg selv for den jeg er. Det burde vi alle gjøre. Om den vi er klaffer med normen eller ikke.




0 visninger
 
 

KONTAKT MEG

Coffee and Magazines
 

©2018 by Livet utenfor boksen. Proudly created with Wix.com