LIVET UTENFOR BOKSEN

Filosofering og tilfeldig tankespinn om alt og ingenting, om universet, om meningen med livet og hvordan finne fram i en verden du ikke helt føler deg hjemme i...

Søk
  • Livetutenforboksen

Livet etter døden..

Jeg så nettopp deler av en Lindmo-episode, der Solveig Kloppen snakker om tida etter hun mistet moren sin i kreft, og søsteren i selvmord. Jeg vet ikke hvordan det er å miste noen i selvmord, men jeg vet hvordan det er å miste en mamma i kreft. Og det er en opplevelse jeg trodde skulle ta livet av meg. Hvordan Solveig Kloppen overlevde å miste mamma og søster på en og samme sommer, det skjønner jeg ikke..


Det var vanskelig å høre Kloppen snakke om mammaens siste dager. Det minnet meg veldig om min mamma sine siste dager, og det er en periode i livet mitt jeg delvis har fortrengt, delvis har gått inn for å glemme. Det er vanskelig å bli minnet på det. Vanskelig å kjenne på det igjen.


Men nå har jeg altså blitt vekt til livet igjen. Jeg husker. Mammas siste uke. Søndag 18.06.17. Jeg var ute og gikk tur, jeg var en snartur hjemme i Tromsø, da telefonen plutselig ringte. Kom hjem igjen, var beskjeden jeg fikk fra sykehjemmet på Stokmarknes. Jeg teksta pappa. Han hadde fått samme beskjeden. Så da dro vi hjem, begge to. Vi kom til Vesterålen mandag 19.06.17. Da var hun bevisst. Hun var veldig sliten. Men bevisst. Og fremdeles full av kampvilje. Tirsdag. Fremdeles bevisst, men litt mer borte nå enn på mandag. Litt vanskeligere å få kontakt med. Lillebroren hennes kom på besøk. Onsdag. Inn og ut av bevissthet. Hun ville ikke gi slipp. Hun ba om mat. Som hun ikke klarte å spise. Hun hadde besøk. Kollegaer som ville ta farvel. Hun fikk fotpleie. Jeg vet ikke om fikk det med seg. Men jeg var der. Jeg holdt henne i handa. Gråt. Passet på at fotpleieren ikke gjorde noe som gjorde vondt. Gråt litt til. Hun forsvant onsdag ettermiddag. Hun klarte så vidt å viske at hun var glad i meg. Hun ga pappa et lite smil. Det var onsdag ettermiddag kampen begynte. Vi dro ikke hjem til leiligheta i dag. Vi ble værende hos mamma. Vi satt i hver vår stol, jeg og pappa. Sov litt. Var våken litt. Torsdag kom lillebror nummer 2. Han satt med henne, sånn at jeg og pappa fikk litt pause. Vi dro hjem. Sov. Spiste kanelsnurr. Gjorde oss klar til ei natt til. Fredag. Pusten ble tyngre og tyngre. Det var brutalt å se. Brutalt å høre på. Hun jobbet så hardt. Hun hev etter pusten. Det hørtes ut som hun ble kvalt. Vi kunne ikke gjøre noe for å hjelpe. Bare sitte der. Holde henne i handa. Lørdag. Vi satt der. Vi gråt. Vi holdt henne i handa i dag også. Strøk på henne. Hun hev fremdeles etter pusten. Herregud, som hun jobbet.. Søndag. Klokka var så vidt bikka 03 på natta. Jeg bråvåkna. Pappa bråvåkna. Plutselig satt vi på hver vår side av henne. Jeg holdt henne i den ene handa. Pappa holdt henne i den andre. Hun trakk pusten en gang. Det var stille lenge. Hun trakk pusten en gang til. Stille. Hun trakk pusten en tredje gang. Stille. Stille. Stille. Et fjerde innpust kom aldri. Klokka 03.08, søndag 25.06.17 var det slutt. Bare 8 minutter etter at jeg og pappa begge hadde våknet, helt plutselig og helt uten forvarsel. Tenk hvis vi ikke hadde våknet? Hun sa fra. At hun trengte oss. Det er jeg sikker på. Det øyeblikket, den søndagsnatta, klokka 03.08, det var et nydelig øyeblikk. Det var fredfylt. Det var vakkert. All smerte forsvant. Smertepumper ble skrudd av. Ansiktet hennes slappet av, for første gang på veldig, veldig lenge. Hun fortjente fred, etter den kampen hun hadde lagt bak seg. Stekre, tapre mammaen min...



Det er dagene før det, som hjemsøker meg. Dagene hun kjempa. Dagene hun egentlig ikke hadde krefter til å puste, men pustet likevel. Nesten på trass. Dagene vi satt der, uten å kunne gjøre noe som helst for å hjelpe, uten å vite om vi skulle sitte her 1 dag til eller 1 måned. Det er årene før det, fra hun fikk diagnosen i 2014 til hun ga slipp i 2017, som plager meg. Alle dramatiske nedturer, alle livstruene kriser ... Det at jeg måtte takle mye av det helt alene. Alle gangene ambulansen hentet henne. Alle gangene jeg håpet at hun skulle kvikne til, samtidig som jeg visste en opptur bare var midlertidig, i påvente av en ny potensiell fatal krisesituasjon.. Ofte klarte jeg ikke å skille mellom sykdom og mamma. Det er mye å ha dårlig samvittighet for. Jeg satt på gulvet utenfor soverommet hennes mer enn en gang, fordi jeg ikke turte å sove. Jeg måtte forsikre meg om at hun pustet. For å være sikker på at jeg skulle være i nærheten, i tilfelle hun skulle dø. Jeg ville ikke at hun skulle dø alene. Jeg var den som sendte henne avsted i ambulanse for siste gang. Jeg tvang henne. Enda en ting å ha dårlig samvittighet over. Vi levde i unntakstilstand. Konstant redd. I full beredskap. Det er dette som preger meg i dag. Ikke det øyeblikket, en juninatt i 2017, kl 03.08, da hjertet hennes sluttet å slå.


Mamma døde for nesten to år siden. To år er i grunnen ganske lenge, det har jeg alltid tenkt. Men nå kjenner jeg at to år kanskje ikke er så lenge, likevel. Det har gått to år, og jeg er fremdeles ikke meg selv. Verden er fremdeles fremmed. Jeg lurer på hvor lenge dette skal vare? Det kjennes ut som jeg brått ble røsket ut av tilværelsen min, og plassert inn i en ny en. Verden ser lik ut, men den er ikke det. En dårlig kopi, med litt mer ondskap i seg. Med litt mer å frykte. Og noe mangler. Sikkerhetsnettet. Jeg har blitt kastet til havs uten livbøye eller redningsvest, og jeg har kun mine egne krefter å lene meg på. Krefter jeg ikke føler jeg har, men som jeg likevel er nødt til å ta i bruk hvis jeg ikke skal drukne. Jeg føler jeg drukner innimellom.


Jeg føler at min verden har gått i frys. At andres verden går videre, mens min har stoppet opp. Menneskene rundt meg drar fra meg, de lever videre, i den verden som en gang også var min, og avstanden mellom mitt liv og deres liv blir større og større. Til jeg ikke lenger ser dem. Det er en ensom følelse. En følelse jeg kjenner på hver dag. Hele tiden. Men jeg prøver å kickstarte livet igjen. Å få tilbake følelsen av å ha fotfeste, følelsen av å eie mitt eget liv og høre til i min egen virkelighet. Følelsen av å leve i samme verden som menneskene rundt meg. Jeg er ikke så lei meg lenger. Jeg savner mamma hele tiden. Men jeg sørger ikke like voldsomt lenger. Det er ikke tristheten som plager meg nå. Det er følelsen av at virkeligheten er helt forandret, og at jeg enda ikke klarer å kjenne meg igjen her. Det at det som er livet mitt nå enda ikke føles helt normalt. Det er litt vanskelig, denne jakten på det nye normale. Livet etter døden.


#sorgarbeid #livetetterdøden #livetgårvidere #sorg #mamma

2,760 visninger
 
 

KONTAKT MEG

Coffee and Magazines
 

©2018 by Livet utenfor boksen. Proudly created with Wix.com