LIVET UTENFOR BOKSEN

Filosofering og tilfeldig tankespinn om alt og ingenting, om universet, om meningen med livet og hvordan finne fram i en verden du ikke helt føler deg hjemme i...

Søk
  • Livetutenforboksen

Kan noen fortelle meg spillereglene?

I dag er en rar dag. Jeg begynte å kjenne det i går kveld allerede, men tenkte da at jeg kanskje bare var sliten. Jeg hadde tross alt vært sosial i mange timer... Menneskene jeg hadde tilbrakt dagen sammen med er vakre mennesker jeg er veldig takknemlig for å ha i livet mitt, men som høysensitiv og introvert (tidvis iblandet en god dose sosial angst), er sosialisering noe som krever mye energi av meg, til tross for at jeg er i nydelig selskap med mennesker jeg setter stor pris på. I dag tidlig da jeg våknet, skjønte jeg imidlertid at dette ikke kun handlet om å være sliten.. Hodet spinner uten kontroll, følelsene lar seg ikke styre… Sånn er det innimellom, og det er for så vidt helt greit.


Det jeg tenker på er livet. Livet, samfunnet, verden vi lever i… Det føles som om alle andre har skjønt noe viktig, mens jeg ikke klarer å henge helt med på notene. Det kjennes litt ut som at jeg står på utsiden og kikker inn, skilt fra resten av dere ved hjelp av en usynlig vegg. Jeg ser hva som foregår rundt meg, men jeg er aldri helt med på leken. Når jeg observerer andre, tenker jeg ofte på hva som foregår i hodet på disse menneskene. De ser så fredfulle ut, de virker så aksepterende, de har det tilsynelatende veldig fint.. Jeg skulle ønske jeg kunne flyte med på samme måte som det ser ut som de gjør! Jeg kjenner veldig på en intens følelse av å være fanget. Jeg føler meg fanget i et hamsterhjul av hverdagsrutiner, krav og forventinger. Jeg står opp, jeg drar på jobb, jeg drar hjem, jeg lager og spiser middag, forbereder meg til ny dag og legger meg, før jeg gjentar samme oppskriften dagen etter. Hvordan finner man mening i den type hverdag? Hvordan klarer man å slå seg til ro med et slikt liv, akseptere at det er sånn det skal være?


Fra Tegnehanne: "Vi kan alle prøve å være litt mindre drittsekk mot dem som er psykisk syke". Publisert i Aftenposten 10.04.16

A4-livet, som jeg på mange måter føler vi skal ha i dagens samfunn... Det blir ikke sagt høyt, men likevel føler jeg det forventes av oss. Vi skal få oss en utdannelse, deretter en jobb. Etter hvert skal vi få oss mann eller dame, hus, familie… Det virker som de fleste klarer å ta denne måten å leve livet sitt på som en selvfølgelighet, og at det er de ønsker. Tanken på A4-livet skremmer faktisk livet av meg. Tanken på at de neste 40 årene skal bli som jeg skisserte overfor, kanskje med litt henting i barnehage, foreldremøter og kjøring til treninger blandet inn i miksen, får hvilepulsen til å stige et par hakk. Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker meg det livet, selv om jeg skulle ønske jeg ønsket det. Jeg savner allerede følelsen av frihet og variasjon, og jeg har kun krysset av jobben på lista...


Likevel stresser jeg over at jeg ikke har alle brikkene i A4-puslespillet på plass enda. Det som er enda mer panikk-framkallende, og ikke minst ufattelig forvirrende, er erkjennelsen om at jeg kanskje ikke ønsker å legge akkurat det puslespillet som flertallet i samfunnet tilsynelatende legger på automatikk, uten å sette spørsmålstegn ved det. Hvorfor er dette så selvfølgelig for mange, men så vanskelig å akseptere for meg?


Det stikker litt i meg hver gang noen snakker om bryllupet mitt og hvor fint det blir når jeg får barn. Alltid når, aldri hvis…På den ene siden skammer jeg meg over at jeg er veldig langt fra å oppnå akkurat det, for vi kan ikke nekte for at det til en viss grad er forventet av oss, spesielt når vi nærmer oss en viss alder. Samtidig kjenner jeg på at jeg kanskje ikke ønsker det, noe som også er litt skummelt å si høyt, igjen, fordi folk forventer at det er i den retningen livene våre skal gå. Jeg har stresset med dette, ikke fordi jeg noen gang har ett inderlig ønske om bryllup og barn, men fordi jeg i mitt litt kaotiske og usikre hode har følt at dette er noe som må på plass for at folk og samfunn skal se på meg som et fullverdig, voksent menneske. Jeg ser opp til dere som tør å leve livene deres fult ut, med eller uten familie og 8-16 jobb, basert på hva dere ønsker, uavhengig av hva andre mennesker tenker og tror om det, og uansett hva samfunnet forventer. Det er målet mitt, uansett om jeg ender opp som enslig og gal hundedame på 37 kvadratmeter eller i hus med mann og barn.


Det er ingen som behandler meg dårlig fordi jeg ikke helt har funnet min plass i etablert-boksen. Jeg tror den som er mest kritisk til akkurat det, er meg. Jeg tror jeg har et ganske intenst behov for å være en del av samfunnet, passe inn i denne boksen, samtidig som jeg ikke er helt sikker på om jeg egentlig vil være lykkelig der. Som sagt, det er forvirrende… Jeg klarer heller ikke å skjønne om det inntrykket jeg har stemmer, det inntrykket om at så mange mennesker faktisk er tilfredse med hverdagens rutiner. Er det mange som flyter med, og skaper seg et A4-liv fordi de føler de må? Er det mange som føler seg fanget på samme måte som meg? Er det mange som føler seg annerledes, og som føler de ikke skjønner hvorfor ”alle andre” har det så godt i disse boksene?


Det hadde nok vært litt lettere om jeg hadde knekt koden, om jeg klarte å flyte med strømmen og slå meg til ro med hverdagslivets rutiner, men likevel står jeg her, bittelitt furten på sidelinja, og ser på resten av dere spille livets spill med stor suksess. Jeg klør meg i hodet, og skjønner verken spillereglene eller hvorfor vi spiller spillet på akkurat denne måten. Hva er egentlig lov? Avslutter kveldens kaos-skribleri med en sang. Den er hakket mer mørk og depressiv enn det jeg er, men jeg synes likevel den er fin. Hurra for musikere som skriver dypere tekster, og tar opp mer alvorlige temaer enn fest og fyll og sexy damers bakside!



#livet #a4 #kaos #usikker #detordnerseg

0 visninger
 
 

KONTAKT MEG

Coffee and Magazines
 

©2018 by Livet utenfor boksen. Proudly created with Wix.com