LIVET UTENFOR BOKSEN

Filosofering og tilfeldig tankespinn om alt og ingenting, om universet, om meningen med livet og hvordan finne fram i en verden du ikke helt føler deg hjemme i...

Søk
  • Livetutenforboksen

Hva skal du bli når du blir stor?

Første gang jeg fikk det spørsmålet var jeg rundt 3 år. Da skulle jeg bli prinsesse med lyserosa silkekjole og gullkrone, astronaut eller politimann. Etterhvert som årene gikk, og jeg begynte å fundere på det spørsmålet med litt mer alvor i blikket, var det veterinær jeg ville bli. Denne planen hadde jeg i mange år, men grunnet en kombinasjon av dårlig selvtillit og manglende evner i realfag, ble det bare med drømmen. Jeg husker den følelsen av panikk som slo meg da jeg som 16-åring ikke lenger visste hvordan livet framover skulle se ut. Jeg husker fremdeles ubehaget jeg følte på da jeg ble spurt om framtidsplanene mine, for jeg ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle svare på det.


Jeg husker jeg var livredd for å velge feil da jeg skulle søke høyere utdanning. Jeg hadde fått et inntrykk av at dette valget handlet om å bestemme ruta hele veien fram til pensjonist-tilværelsen, og med en slik overbevisning, ble valget smertefullt skummelt å ta. Jeg var tross alt bare 19 år. Hvordan skulle jeg, som så vidt visste hva jeg het, og var så usikker på meg selv at jeg endret favorittfilm og musikksmak alt etter hvem jeg snakket med, vite hva Kristina 50 år kunne bli fornøyd med? Jeg synes nesten et sånt valg er for mye forlangt av ungdommer, i hvert fall hvis man tar det så alvorlig som jeg gjorde...





Et slags valg ble etter hvert tatt, men de 10-11 årene som har gått siden jeg trykte på send-knappen til Samordna Opptak, kan kanskje tyde på at Kristina 50 år IKKE hadde blitt så fornøyd...


Jeg begynte på lektorutdanning i språk, men den fikk jeg nok av etter bare 3 år, og valgte å ta en mastergrad i spansk i stedet. Jeg fikk på ingen måte noe mer klarhet i meg selv og mine drømmer i løpet av disse to årene, og i mangel av noe bedre å hoppe videre på, snublet jeg like gjerne inn i et doktorgrads-stipendiat når jeg først var i gang. Ei forskerutdanning ser jo sexy ut på CVen... Dessuten kunne jeg utsette det endelige yrkesvalget i 4 år til, og jeg kunne holde meg innenfor universitetets trygge vegger i samme slengen. Trippel win! Jeg skjønte imidlertid ganske kjapt etter oppstart hvor latterlig malplassert jeg var i de akademiske kretser. Jeg fant aldri min plass blant kollegiet, jeg var ensom og jeg følte meg stokk dum, 100% av tida. Dessuten taklet jeg prestasjonspresset pinlig dårlig. 4.5 år og et lite lass med sykemeldinger senere, kom jeg sjokkerende nok i mål med det også, og, gjett hva! Jeg aner fremdeles ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor!! Jeg tror jeg trives som ungdomsskolelærer for øyeblikket, men det er så mye annet jeg heller skulle ha snakket med ungdommene om, enn spanske adjektiv og verbbøying… Psykisk helse og selvfølelse, for eksempel..


Av og til tar jeg meg selv i å skamme meg over at jeg har så lite kontroll over framtida mi, spesielt siden det virker som så mange andre har alt på stell. Det som nesten er enda verre å innrømme, både for meg selv og andre, er at jeg har investert tid, energi og helse i 10 år, for ikke å glemme de 5 årene med studielån jeg nå betaler tilbake på, for å studere noe jeg egentlig ikke ønsker å jobbe med. Hvor bortkastet er ikke det?


MEN! Og det er et stort men her, som jeg prøver å huske på når jeg blir for streng med meg selv. På et eller annet tidspunkt i livet mitt var de valgene jeg tok riktige for meg, på en eller annen måte. Vi forandrer oss hele tiden, det skjer ting i livet som gjør at vi kanskje får andre verdier. Da er det naturlig at utdannings- og yrkesvalg også blir påvirket av det. Da er det naturlig at vi endrer kurs! Det betyr ikke at vi ikke har kontroll, eller at vi vingler i valgene våre (selv om JEG absolutt føler jeg gjør det innimellom). Og det er faktisk helt greit ikke å vite hva man vil, også, om man er 19, 30 eller 58 år gammel. Det ordner seg uansett. Det jeg prøver å si, er vel at vi ikke nødvendigvis trenger å bestemme oss for hva vi skal bli når vi blir store, låse oss til et spesifikt yrke, om det vi i utgangspunktet valgte, viste seg å være feil for oss. Kanskje vi vil bli sykepleiere når vi er 20 år. Supert, da gjør vi det. Men så endrer vi kanskje mening når vi bikker 30, og det er greit, det også! Vi kan alltid ombestemme oss, det er aldri for sent å endre mening. Det som er viktig, er at det vi velger å gjøre, til en hver tid fyller oss med glede, inspirasjon og motivasjon. Om vi finner den ene jobben, og klarer å holde motivasjonen oppe så lenge vi er yrkesaktive, så er det nydelig. Om vi trenger å ommøblere litt innimellom for å ha det bra med oss selv, så er det like fantastisk. Det viktigste for meg er at vi trives med det vi gjør, at vi har det fint og har en hverdag vi er fornøyde med. For meg er det mye viktigere enn å ha en CV som ser sammenhengende ut. Vi lever for oss selv, ikke for potensielle arbeidsgivere.


Og det som er enda mer viktig, i alle fall for for meg, er HVEM vi blir når vi blir store. Hva hjelper det å ha den tilsynelatende perfekte jobben, om du ikke er i stand til å behandle deg selv og andre med respekt, varme og kjærlighet? Jeg veit fremdeles ikke hvor veien videre går, og av og til synes jeg det er ekstremt pinlig å innrømme i en alder av snart 30 år, men jeg tror i hvert fall jeg veit hvem jeg vil være. Og det er jo noe! Så hvem skal du bli når du blir stor?


#jobb #forvirring #tøffespørsmål #godnok

214 visninger
 
 

KONTAKT MEG

Coffee and Magazines
 

©2018 by Livet utenfor boksen. Proudly created with Wix.com