LIVET UTENFOR BOKSEN

Filosofering og tilfeldig tankespinn om alt og ingenting, om universet, om meningen med livet og hvordan finne fram i en verden du ikke helt føler deg hjemme i...

Søk
  • Livetutenforboksen

Jeg så nettopp deler av en Lindmo-episode, der Solveig Kloppen snakker om tida etter hun mistet moren sin i kreft, og søsteren i selvmord. Jeg vet ikke hvordan det er å miste noen i selvmord, men jeg vet hvordan det er å miste en mamma i kreft. Og det er en opplevelse jeg trodde skulle ta livet av meg. Hvordan Solveig Kloppen overlevde å miste mamma og søster på en og samme sommer, det skjønner jeg ikke..


Det var vanskelig å høre Kloppen snakke om mammaens siste dager. Det minnet meg veldig om min mamma sine siste dager, og det er en periode i livet mitt jeg delvis har fortrengt, delvis har gått inn for å glemme. Det er vanskelig å bli minnet på det. Vanskelig å kjenne på det igjen.


Men nå har jeg altså blitt vekt til livet igjen. Jeg husker. Mammas siste uke. Søndag 18.06.17. Jeg var ute og gikk tur, jeg var en snartur hjemme i Tromsø, da telefonen plutselig ringte. Kom hjem igjen, var beskjeden jeg fikk fra sykehjemmet på Stokmarknes. Jeg teksta pappa. Han hadde fått samme beskjeden. Så da dro vi hjem, begge to. Vi kom til Vesterålen mandag 19.06.17. Da var hun bevisst. Hun var veldig sliten. Men bevisst. Og fremdeles full av kampvilje. Tirsdag. Fremdeles bevisst, men litt mer borte nå enn på mandag. Litt vanskeligere å få kontakt med. Lillebroren hennes kom på besøk. Onsdag. Inn og ut av bevissthet. Hun ville ikke gi slipp. Hun ba om mat. Som hun ikke klarte å spise. Hun hadde besøk. Kollegaer som ville ta farvel. Hun fikk fotpleie. Jeg vet ikke om fikk det med seg. Men jeg var der. Jeg holdt henne i handa. Gråt. Passet på at fotpleieren ikke gjorde noe som gjorde vondt. Gråt litt til. Hun forsvant onsdag ettermiddag. Hun klarte så vidt å viske at hun var glad i meg. Hun ga pappa et lite smil. Det var onsdag ettermiddag kampen begynte. Vi dro ikke hjem til leiligheta i dag. Vi ble værende hos mamma. Vi satt i hver vår stol, jeg og pappa. Sov litt. Var våken litt. Torsdag kom lillebror nummer 2. Han satt med henne, sånn at jeg og pappa fikk litt pause. Vi dro hjem. Sov. Spiste kanelsnurr. Gjorde oss klar til ei natt til. Fredag. Pusten ble tyngre og tyngre. Det var brutalt å se. Brutalt å høre på. Hun jobbet så hardt. Hun hev etter pusten. Det hørtes ut som hun ble kvalt. Vi kunne ikke gjøre noe for å hjelpe. Bare sitte der. Holde henne i handa. Lørdag. Vi satt der. Vi gråt. Vi holdt henne i handa i dag også. Strøk på henne. Hun hev fremdeles etter pusten. Herregud, som hun jobbet.. Søndag. Klokka var så vidt bikka 03 på natta. Jeg bråvåkna. Pappa bråvåkna. Plutselig satt vi på hver vår side av henne. Jeg holdt henne i den ene handa. Pappa holdt henne i den andre. Hun trakk pusten en gang. Det var stille lenge. Hun trakk pusten en gang til. Stille. Hun trakk pusten en tredje gang. Stille. Stille. Stille. Et fjerde innpust kom aldri. Klokka 03.08, søndag 25.06.17 var det slutt. Bare 8 minutter etter at jeg og pappa begge hadde våknet, helt plutselig og helt uten forvarsel. Tenk hvis vi ikke hadde våknet? Hun sa fra. At hun trengte oss. Det er jeg sikker på. Det øyeblikket, den søndagsnatta, klokka 03.08, det var et nydelig øyeblikk. Det var fredfylt. Det var vakkert. All smerte forsvant. Smertepumper ble skrudd av. Ansiktet hennes slappet av, for første gang på veldig, veldig lenge. Hun fortjente fred, etter den kampen hun hadde lagt bak seg. Stekre, tapre mammaen min...



Det er dagene før det, som hjemsøker meg. Dagene hun kjempa. Dagene hun egentlig ikke hadde krefter til å puste, men pustet likevel. Nesten på trass. Dagene vi satt der, uten å kunne gjøre noe som helst for å hjelpe, uten å vite om vi skulle sitte her 1 dag til eller 1 måned. Det er årene før det, fra hun fikk diagnosen i 2014 til hun ga slipp i 2017, som plager meg. Alle dramatiske nedturer, alle livstruene kriser ... Det at jeg måtte takle mye av det helt alene. Alle gangene ambulansen hentet henne. Alle gangene jeg håpet at hun skulle kvikne til, samtidig som jeg visste en opptur bare var midlertidig, i påvente av en ny potensiell fatal krisesituasjon.. Ofte klarte jeg ikke å skille mellom sykdom og mamma. Det er mye å ha dårlig samvittighet for. Jeg satt på gulvet utenfor soverommet hennes mer enn en gang, fordi jeg ikke turte å sove. Jeg måtte forsikre meg om at hun pustet. For å være sikker på at jeg skulle være i nærheten, i tilfelle hun skulle dø. Jeg ville ikke at hun skulle dø alene. Jeg var den som sendte henne avsted i ambulanse for siste gang. Jeg tvang henne. Enda en ting å ha dårlig samvittighet over. Vi levde i unntakstilstand. Konstant redd. I full beredskap. Det er dette som preger meg i dag. Ikke det øyeblikket, en juninatt i 2017, kl 03.08, da hjertet hennes sluttet å slå.


Mamma døde for nesten to år siden. To år er i grunnen ganske lenge, det har jeg alltid tenkt. Men nå kjenner jeg at to år kanskje ikke er så lenge, likevel. Det har gått to år, og jeg er fremdeles ikke meg selv. Verden er fremdeles fremmed. Jeg lurer på hvor lenge dette skal vare? Det kjennes ut som jeg brått ble røsket ut av tilværelsen min, og plassert inn i en ny en. Verden ser lik ut, men den er ikke det. En dårlig kopi, med litt mer ondskap i seg. Med litt mer å frykte. Og noe mangler. Sikkerhetsnettet. Jeg har blitt kastet til havs uten livbøye eller redningsvest, og jeg har kun mine egne krefter å lene meg på. Krefter jeg ikke føler jeg har, men som jeg likevel er nødt til å ta i bruk hvis jeg ikke skal drukne. Jeg føler jeg drukner innimellom.


Jeg føler at min verden har gått i frys. At andres verden går videre, mens min har stoppet opp. Menneskene rundt meg drar fra meg, de lever videre, i den verden som en gang også var min, og avstanden mellom mitt liv og deres liv blir større og større. Til jeg ikke lenger ser dem. Det er en ensom følelse. En følelse jeg kjenner på hver dag. Hele tiden. Men jeg prøver å kickstarte livet igjen. Å få tilbake følelsen av å ha fotfeste, følelsen av å eie mitt eget liv og høre til i min egen virkelighet. Følelsen av å leve i samme verden som menneskene rundt meg. Jeg er ikke så lei meg lenger. Jeg savner mamma hele tiden. Men jeg sørger ikke like voldsomt lenger. Det er ikke tristheten som plager meg nå. Det er følelsen av at virkeligheten er helt forandret, og at jeg enda ikke klarer å kjenne meg igjen her. Det at det som er livet mitt nå enda ikke føles helt normalt. Det er litt vanskelig, denne jakten på det nye normale. Livet etter døden.


#sorgarbeid #livetetterdøden #livetgårvidere #sorg #mamma

2,768 visningerSkriv en kommentar
  • Livetutenforboksen

Oppdatert: 26. feb. 2019

Nå er det en alt for lang liten evighet siden sist jeg har fått skrevet. Jeg tror jeg er skapt for å skrive, så det er noe jeg har savnet. Faktisk. Men nå skriver jeg. Det er 03. januar 2019. Juleferien er over, og jeg begynner om noen små strakser på jobb igjen. Jeg er ikke klar for det. Ikke i det hele tatt. Årsaken til at jeg ikke har klart å skrive noe på veldig lenge, er fordi jobben tok styringen de siste par ukene og månedene før jul. Dagene fløt sammen, og jeg kavet og sparket med beina for harde livet, for å klare å holde hodet over vannet akkurat lenge nok av gangen til at jeg klarte å fylle lungene med luft inni mellom. Jobben ble alt. Jeg måtte be om utsettelse etter utsettelse på innleveringer på studiet mitt, fordi jeg ikke klarte å få tiden til å strekke til. Jeg måtte avlyse avtaler jeg gledet meg til, fordi energien tok slutt... Jeg har lyst til å trene, men det har også måttet vike, fordi ettermiddagene ble brukt til powernaps i stedet. Og jeg jobber 60%... Enten bruker jeg for mye tid på jobb, eller så har jeg rett og slett mye mindre arbeidskapasitet enn et gjennomsnittsmenneske.


Jeg har vært i lærerjobben i noen måneder, bare. Og det jeg sitter igjen med er følgende: Mennesker som jobber som lærere fortjener en hyllest. Dere fortjener å bæres på gullstol. Dere fortjener kongens fortjenestemedalje. Herregud, for en jobb dere gjør. Dere har timer som skal planlegges. Dere har timer som skal gjennomføres. Dere har fagplaner og en generell del av en læreplan som helst skal ivaretas. Det snakkes om tilpasset opplæring, samtidig som en lærer gjerne er alene med en alt for stor elevgruppe, og kanskje sliter med utdatert utstyr og plassmangel. Dere har prøver og innleveringer som både skal lages og rettes.. Dere har prøver og tentamener å formulere, og prøver og tentamener å karaktersette. Dere har midtveisevalueringer og halvårsvurderinger å skrive. Dere har møter.


Ikke bare er arbeidsmengden enorm, men dere bærer også på et enormt ansvar. I tillegg til at dere skal undervise i fag, dere har også et danningsansvar. Skolen skal med andre ord bidra til at elevene går derifra, et skritt nærmere å være dugelige mennesker. Smak litt på det... Å lære ungdommer opp til å bli dugelige mennesker, det er på ingen måte en liten oppgave. Dere skal rett og slett oppdra dem, samtidig som dere har et pensum og en læreplan å forholde seg til. Og etter tre måneder i ungdomsskolen kan jeg si følgende: Pubertale tenåringer er ikke nødvendigvis de letteste å oppdra..


Det er også et faktum at flere og flere norske elever sliter med psykiske utfordringer. Man står overfor angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, selvskading, rus og skolevegring, blant annet, og så vidt jeg vet er ikke dette noe man læres opp til å håndtere når man utdanner seg til lærere. Det kan hende jeg tar helt feil her, for jeg har selv ikke tatt en formell lærerutdanning. Jeg har «kun» fagutdanning fra universitet, og holder på med praktisk-pedagogisk utdanning nå. Jeg er ganske sikker på at håndtering av psykiske lidelser og rusproblematikk ikke er en del av VÅRT pensum, i hvert fall.


Det blir mer og mer fokus på mental helse, og i den nye overordnete delen av læreplanen som trer i kraft om ikke så alt for lenge nevnes det eksplisitt at man også skal ha fokus på livsmestring og psykiske utfordringer i skolehverdagen. Fantastiske organisasjoner som Forandringsfabrikken har snakket med over 5000 elever om læring og trivsel – det er tross alt de som vet best hva som skal til for at de lærer og hva de trenger for å trives på skolen, og ikke voksne og politikkere –, og foreslår etter disse samtalene at timen Livet skal inn på timeplanen, blant andre tiltak. De ønsker at lærere og elever sammen skal snakke om Livets opp- og nedturer, om hvordan takle det som kommer, om følelser, en time i uka. Det er vakkert, viktig og nødvendig.


Det blir mer og mer fokus på psykisk helse i skolen, noe som er veldig bra. MEN! Dette gir nødvendigvis en lærer, som allerede har en rimelig heftig arbeids- og ansvarsmengde, et enda større ansvar, og enda mer å gjøre. Dere skal være pedagoger. Dere skal være oppdragere. Dere skal være psykologer. Det er tre jobber i en, det. Hvordan skal en lærer ha tid og kapasitet til å favne over alt jobbeskrivelsen innebærer, uten at egen helse lider på grunn av det? Vi er bare mennesker. Lærere også.


Lærerjobben virker som et heftig oppdrag å begi seg ut på, og jeg er fremdeles er litt usikker på om dette er noe jeg ønsker å holde fast ved i alt for mange år. Jeg er usikker på hvor lenge jeg klarer det. Misforstå meg rett, jeg liker å undervise. Jeg trives i klasserommet, og jeg elsker å jobbe med ungdommer. Jeg har på veldig kort tid rukket å bli veldig, veldig glad i elevene mine. Jeg brenner også for økt fokus på mental helse i skolen, og drømmen min er å holde på med akkurat det Forandringsfabrikken jobber for, med blant annet Livet på timeplanen. Men klarer jeg å gjøre begge deler samtidig, uten at det går utover kvaliteten på jobben jeg gjør?


Jeg har ikke jobbet i skolen lenge, men jeg har på mine tre måneder rukket en ting: Å få ubeskrivelig stor respekt for lærere. Dere bærer på en ansvarsmengde mange som ikke har kjennskap til læreryrket kanskje ikke tenker over, eller er klar over, en gang. Dere er virkelighetens superhelter, og den jobben dere gjør er ubeskrivelig viktig. Dere fortjener en medalje.


(Anbefaler for så vidt å sjekke ut Forandringsfabrikken, og det de holder på med. Det er beundringsverdig: https://www.forandringsfabrikken.no/)

269 visningerSkriv en kommentar
  • Livetutenforboksen

Jeg er veldig, veldig singel. Jeg har vært veldig, veldig singel ca. hele livet mitt. Av og til er det greit, av og til er det ganske trasig. Det er greit fordi jeg er introvert inn til hjerterota, og elsker å være i mitt eget selskap. Jeg er glad i meg selv og mine behov, men er ikke bestandig så glad i å inngå kompromiss, noe som gjør at tanken på å binde meg til noen andre og måtte tilpasse meg dette andre menneskets ønsker og behov virker ganske skremmende. Det er trasig fordi hverdagen faktisk blir ganske ensom og vanskelig å takle når jeg er alene. Etter jobb drar jeg hjem til ei tom leilighet, og jeg må innrømme at jeg enkelte dager godt kunne tenkt meg å komme hjem til en god klem og noen oppmuntrende ord når jeg er sliten etter en lang dag, eller føler at jeg ikke gjør en så god jobb som jeg burde. Jeg savner å ha noen å lene meg på når jeg savner mamma litt ekstra eller har en dårlig dag av andre årsaker. Den trøsten og tryggheten jeg har behov for innimellom må jeg finne i meg selv, og det er ikke bestandig like enkelt.


Jeg har debattert fram og tilbake med meg selv, men om jeg skal være brutalt ærlig, tror jeg nok innerst inne jeg ønsker å dele livet med noen. Jeg ønsker å dele livet med et annet menneske, som aksepterer hele pakken av tankekaos og følelsesrot som er meg; som synes det er helt greit at jeg av og til ikke har energi til å være sosial og som ikke bryr seg om at jeg ikke hele tiden er så gira på å gjøre så mye annet enn å ligge på sofaen i stillhet. Jeg ønsker å ha et menneske i livet mitt som tar i mot meg med åpne armer når jeg er knust over å ha mistet en gaffel på gulvet (ja, det har skjedd) eller har gått meg vill i en endeløs labyrint av irrasjonelt tankerot og har angst for en eller annet trussel som kun eksisterer i mitt eget hode. For det er dette som er meg, og jeg vil finne noen som klarer å ta i mot hele meg, inkludert alle disse litt strevsomme sidene av meg. Jeg har tidligere prøvd å leke den sosiale og utadvendte jenta som hele tiden er gira på å gjøre noe kult. Jeg har holdt tilbake alle de millionene av følelser som strømmer gjennom kroppen min i løpet av en dag, fordi motparten ikke er så fan av emosjonelle mennesker. Det har funket dårlig, og jeg har endt opp med et knust hjerte og uten en klar følelse på hvem jeg egentlig er, så det er jeg ferdig med. Jeg er stolt av alle disse sidene mine, selv om det av og til gjør meg litt vanskelig å håndtere, både for meg selv og andre. Det er dette som er meg. Og selv om jeg har noen sider som kanskje kan være litt slitsomme å ha med å gjøre, har jeg mange flotte sider også. Store følelser betyr mye kjærlighet, for eksempel. og det at jeg har overlevd 100% av mine turer inn i mørket gjør meg til et fryktelig sterkt menneske.


Jeg har innimellom store problemer med å innrømme for meg selv at jeg lengter etter en person nr. 2 å leve sammen med. Det er lettere å si til meg selv at jeg ikke ønsker det, enn å kjenne på det savnet som faktisk er der. Ved å si høyt at jeg vil ha en kjæreste, må jeg også ta stilling til den frykten som er tett sammensveiset med håpet og lengselen. Hva hvis det aldri skjer? Jeg har blitt fortalt at jeg må finne ut av meg selv og få det bra med den personen jeg er før jeg i det hele tatt kan begynne å tenke på å blande inn i et annet menneske i røra. Jeg har imidlertid også blitt fortalt at de utfordringene jeg har med psyken min er noe jeg må leve med resten av livet. Hva hvis jeg aldri kommer til det godkjente stadiet av kontroll over meg selv og egenkjærlighet for å kunne bli en del av et vi? Vil det si at jeg aldri kan tillate meg å forelske meg i noen igjen? Virker det ikke som en litt vanskelig kombinasjon; å nå et nivå der jeg har kontroll over meg selv og er fornøyd med livet, når jeg har en hjerne som visstnok er uhelbredelig og kronisk opptatt av å få meg til å føle det motsatte?


Jeg skal så klart ikke påberope meg retten til å snakke for absolutt alle som sliter med noe, om det er angst, depresjon eller andre ting, men for meg er det nok her den største utfordringa ligger, når det gjelder den såkalte jakten på kjærligheten. Jeg vet hvordan jeg er når jeg har dårlige perioder, og jeg vet hvor ufyselig og vanskelig jeg kan være å ha med å gjøre. Har jeg virkelig samvittigheten til å belemre et annet menneske med slike utfordringer? Det er egentlig ganske paradoksalt, for jeg mener jo at alle mennesker fortjener kjærlighet, uavhengig av psykisk helsetilstand. Eller fysisk, for den saks skyld. Jeg mener også, ganske skamløst, at jeg er et godt menneske som uten tvil er verdt å elske. Likevel blir jeg usikker, spesielt når hodet krangler litt ekstra. Å møte menn er ikke noe jeg gjør uten å tenke nøye over det. Er han verdt det? Vil han takle meg, eller blir jeg for vanskelig? Kommer han til å rømme når han skjønner hvordan jeg egentlig er? Vil jeg bli såret igjen? Kommer jeg til å takle det, hvis eller når det ender galt? Det er i grunnen ganske vanskelig.. Å lengte og lete etter noen å leve livet sammen med, samtidig som jeg er livredd for å gjøre livet unødvendig komplisert for noen andre, fordi jeg har en psyke som ikke bestandig spiller på lag og gjør meg til et selvsentrert og depressivt monster med jevne mellomrom. Men det er jo nettopp dette som er meg. Enten finner jeg noen som elsker meg, for akkurat den jeg er, eller så får jeg det fint alene. Mennesker som ikke godtar oss for de vi er, er ikke mennesker vi trenger i livene våre, tenker jeg.


Jeg ble tilsendt bildet under tidligere i dag. Det gir meg håp om at det finnes noen der ute, som kan falle for et angsthode som meg.


"Angstland" fra samlingen "Ild til oss" av Kristian Bergquist, 2015, Oktober forlag.

#psykiskhelse #snakkomdet #mentalhelsenorge #kjærligheten #sårbarhet

977 visningerSkriv en kommentar
 
 

KONTAKT MEG

Coffee and Magazines
 

©2018 by Livet utenfor boksen. Proudly created with Wix.com